Da er vi blitt enda et familiemedlem rikere.

Vi kom oss hjem lørdag etter 3 dager på sykehuset. Kjempegodt å komme hjem. For dere som ikke visste at noe var i gang hos meg, så kan jeg vel bare si meg meget enig. Skjønte ikke så mye selv heller, og det førte til at jeg nesten fødte på parkeringen på sykehuset.Hadde på tirsdag kveld, mensmurringer, og litt sammentrekninger, som jeg tok som kynnere. Vi bakte pepperkaker og koste oss på kvelden. Da vi la oss i 23 tiden blødde jeg litt. Og jeg tenkte at slimproppen var på vei ut. Men det er jo ikke noe å styre over. Hadde fortsatt bare menssmerter jeg. Kl 0 var jeg oppe på do, og da kom hele slimgørra ut. Gikk og la meg igjen, fortsatt helt rolig. Kan jo gå dager og uker dette. Klarte å sovne, men var våken nesten hver time natten igjennom. Skjønte etterhvert at dette var mer enn kynnere, men klarte å slappe av og sove, så jeg tok det hele med knusende ro. Kl. 5 onsdag morgen våknet jeg av at jeg måtte vanvittig på do. Fikk vagget meg ut, og der kom den første rien som gjorde over middels vondt. Ble sittende på do i over en halvtime. Da med to vonde rier, som jeg måtte puste meg imellom. Håvard kom inn på badet etterhvert for å se til meg. Jeg ble jo så lenge borte. Sa bare at jeg var på do og kom tilbake i senga snart. Men på vei ut i senga ble jeg overmannet igjen. Da sto vi likeså godt opp. Vi ble enige om at Håvard skulle levere Nora i bhg, og stikke oppom jobben og hente noen papirer, som han kunne jobbe med mens vi ventet. regnet jo med å bli hjemme noen timer til iallefall.Jeg gikk i dusjen for å se om det kunne hjelpe, men gav fort opp. I mellomtiden hadde nora og Håvard gjort seg klare. Da jeg kom ut i gangen etter dusjen, sa Håvard at vi kanskje burde ringe føden. Jeg hang som et slips over fryseren i gangen. Syntes jo egentlig det var en passe teit tid å ringe på. Hadde jo bare hatt så vondt i en time. Men siden riene kom hvert 5. minutt og varte i 1 minutt, noe de hadde gjort i et par timer, så ringte vi da. Fikk beskjed om å ordne med Nora, og komme etterpå. Så da ble det til at jeg ble med til barnehagen, og at vi kjørte direkte til Sykehuset etterpå. 3 minutter føre vi ankom sykehuset, fikk jeg den første pressria. Trodde jeg skulle daue der og da. Kjente at det presset på, og sto nesten i setet i bilen. Håvard gasset på, og da han stoppet på parkeringen, kastet jeg meg nesten ut i fart. Neste rie var under oppladning. og jeg var så kvalm. Kastet opp masse, mens jeg kjente hodet på ungen presse på. En forferdelig følelse. Da ria var over, var det "springmarsj" inn på føden. Der ble vi møtt av en haug jordmødre med arbeidslyst. De hadde ikke hat fødsel på et døgn, og var ivrige etter å få noe å gjøre. Men jeg endte nå opp med hun jeg hadde da Nora kom til verden. Og en Thailandsk jordmorstudent. De tok et lite blikk på meg, og droppet registrering og alt. Ble skyflet inn på et føderom. Fikk beskjed om å kle av meg, men det var absolutt ikke lett med pressrier av en annen verden. Jeg fikk snerret fram at jeg ville ha epidural, men da måtte de undersøke meg først. I en liten pause fikk de meg ned på senga, og dratt av meg buksa. Studenten sjekket åpningen. 8-9 cm åpning med bare vannhinna foran!!! Ja her blir det iallefall ikke epidural, Linda!!! Det som deretter skjedde, er for meg ganske svart. Fikk det oppsummert som dette på samtalen etterpå:- kl 8- ankom sykehuset-kl 8.10- ble skrevet inn på føden.-kl 8.15. ble vannet tatt.kl 8.20- babyen født.

Smertene var helt syke. Jeg hylte som en gris. Det eneste jeg husker var at nå sprekker jeg vel hele veien, men denne ungen SKAL ut NÅÅÅ. Fikk masse skryt etterpå. At jeg var flink og sterk og veldig fokusert Måtte sy 4 sting og har vært rimelig øm i de nedre gemakker etter påkjennelsen. Men det kunne jo gått så mye verre.

Vel vår lille (store) prinsesse Vilde ble født 05.12.07, var 3890 gram og 52 cm lang. (ble feilveid først) hodeomkrets 34 cm.Hun er stille og harmonisk, og tar livet med ro. Hun skreik for første gang etter to dager. Ikke et pip da hun kom ut, bare litt knirk. Nora takler storesøsterrollen litt så der. Hun er sur og grinete, og veldig pappajente. Men vi får bruke de neste dagene på å bli kjent, og la henne delta, så ordner det seg nok. Hun er veldig stolt da.