Våre dager!: februar 2012

Godt nyttår folkens!! Herreguuud jeg har virkelig sviktet bloggen big time de siste månedene. Men har jo hatt mine grunner for dere som leste mitt siste inlegg her. Henriken vår kom til verden 25. september 2011, og dagliglivet som 3 barnsmor er jammen travelt til tider. Men jeg storkoser meg. Er så koselig å ha en baby ihus igjen. Noe jeg igrunn ikke haddetrodd vi kom til å få etter jentene. Nå føler jeg også at familien er komplett, vi har fått de barna vi skal ha. Jeg er veldig ferdig med alt som heter graviditet og fødsel, og er veldig klar for å gå videre og kose meg med min lille storfamilie;)

Kanskje gå tilbake noen måneder og fortelle litt om fødsel og nyfødtperioden:)
Jeg var forferdelig lei på slutten av svangerskapet. Dagene dro ut, og jeg hadde aldri gått gravid sååå lenge før. Var konstant kvalm, hadde hodepine og var svimmel. Rygg og bekken kranglet og jeg følte meg tung og nesten litt motløs. SÅ endelig litt utpå dagen den 25. sept. kjente jeg noe i magen som virket velkjent fra to tidligere fødsler. Små stikk og strekk som var klare tegn på at noe var i gjære. En tur på do fortalte at mine tanker var riktig, for der var det småblødninger. ENDELIG!!! Jeg spratt ut på verandaen til Håvard som sto i en stige på veggen og malte huset. NÅ er det noe på gang!!
Vilde skulle selvfølgelig i bursdag til Heike i barnehagen denne dagen. Vi avtalte at de skulle dra, siden det bare var rett på toppen av bakken. Jeg begynte å få smårier som ble mer og mer fremtredende i løpet av noen timer. Og etter halvannen time i bursdag, kalte jeg dem hjem igjen, for følte meg litt usikker på hvor fort dette skulle gå. (Vides fødsel var over på 1 time og 20 min.)
Fra klokken 14 til 16 ble rien såpass sterke at jeg måtte puste meg mellom dem. De varte i 30 til 50 sek og kom hvert 6. til 7. minutt. Jeg byttet på å ligge på sofaen og tusle rundt i stua mellom og under riene. Hadde ikke sååå vondt, men ubehagelig jatakk. Kl 18 var jeg en tur på do igjen, og da gikk slimproppen. Og som ved de to andre fødslene satte det fart i riene. Ble mye vondere og kraftigere. Nora og Vilde ble hentet av farmor og farfar 18.30, og et kvarter etterpå ringte jeg til føden. Fikk da beskjed om å komme når jeg selv følte for det. Så kl. 19.30 dro vi. Jeg ble lagt til ctg registrering og åpningen ble målt til ca 2 stramme cm :( Skuffelsen svei litt ja. Så vondt og så liten framgang. Riene avtok også litt mens jeg lå der. Vi snakket litt fram og tilbake om hva vi skulle gjøre. Om jeg skulle dra ut en tur og spise og komme tilbake eller legges inn for å ta det med ro fram til det hele tok seg opp. Vi bestemte oss for å bli, og jeg skulle få luksussuiten for å slappe av og lade opp. Håvard skulle dra og kjøpe litt mat til oss. Planen var klar.
Jeg reiste meg opp av undersøkelsesbenken og PLASK! Vannet gikk, masse vann gikk. "du må nok bare legge deg ned igjen frue" sa jordmora lattermildt. Jeg tenkte bare: ånei ikke i den beste joggebuksa mi. hihi. Vannet var ganske misfarget, så jeg måtte rett inn på fødestue og bli koblet til en haug av slanger. Ikke akkurat den friheten og kosen jeg så for meg på luksussuiten gitt.
Babyen fikk en elektrode på hodet, som viste puls på 160-170. Litt stresset inni der. Håvard fikk beskjed om at han måtte dra nå, om han skulle ha noe mat. Dette kunne gå fort, med tanke på forrige fødsel. Mens han var borte, tok riene seg opp endel. Men de var ikke effektive nok. Etter en ny sjekk var det fortsatt bare 3 cm åpning, kl 23. 1 cm på tre timer var frustrerende. Det ble snakk om drypp for å få litt fart på tingene, men de ville se an.
Jeg begynte å snakke om epidural, men jordmor anbefalte meg å vente litt. I og med at riene min jobbet så dårlig. Etterhvert ville jordmor hjelpe meg litt med åpningen, og hun strakk mormunnen min under en ri. Var så vondt at jeg hylte. Men det hjalp. 5 cm åpning! Etter det begynte riene å jobbe godt. De haglet på og var helt forferdelig vondt. Jeg sto oppreist og hang over sengen i 3-4 rier for å hjelpe til litt. Håvard sprang med kalde kluter for jeg svettet som en gal. Kl 00 hadde jeg 7,5 cm åpning. Jeg hylte etter epidural, men nå var det for sent. Dette måtte bli en naturlig fødsel. Det presset på og jeg følte at nå revnet jeg snart om ikke ungen kom. Var så sliten at jeg sovnet nesten mellom riene. Jordmor syntes dette dro ut, og hun skjønte at jeg snart ikke klarte mer. Hun ville ha fortgang, og ba om å få strekke meg igjen. Jeg ville ikke. Det var så vondt. Men hun fikk overtalt meg til slutt, og jeg stålsatte meg. Det var den jævligste ria av dem alle. Hun strakk og strakk i nesten ett minutt og jeg vrælte. Til slutt sparket jeg henne vekk. Trodde jeg skulle dø der og da. Hun hadde klart å strekke meg nesten helt åpen. Og trykketrangen kom umiddelbart. Endelig! På pressrie nr 2 kom han ut. Kl. 00.53.
Min første uttalelse etterpå var: Aldri mer!!! Ble det gutt??
Og jeg fikk verdens skjønneste lille prins opp på brystet. 3800g og 50 cm lang.

Ingen visste hva prinsen skulle hete. Det hadde vært Håvard og min hemmelighet i mange mnd. Så vi sendte ut en bildemelding til alle om at nå var Henrik kommet! Og responsen var ekstase. Endelig en liten gutt i familien.
De neste dagene på sykehuset var for min del preget av vondt bekken. Klarte nesten ikke å gå, men fikk heldigvis masse smertestillende, og kom meg dag for dag. Henrik slet litt med abstinenser pga medisinene mine. Han veivet med armene og skalv litt. Men etter 4 døgn var det heldigvis borte. Ble fulgt opp med masse blodprøver og tempmålig hver dag, dakkar liten. Ble endel gråt.
Jentene kom for å møte lillebror utpå dagen, og de var spente og stolte der de kikket på den nye lillebroren sin. Fikk holde og kose. Og spesielt Vilde tok på seg storesøsterrollen med glød.
Etter 4 dager dro vi hjem, og det var kjempegodt. Deilig å kunne styre dagen selv og ikke minst komme igang med hverdagen.