17. februar møtte vi opp på dagkirurgen i Porsgrunn med ei spent jente. Hun fikk tildelt rom sammen med 2 andre jenter som også skulle fjerne mandlene. Der var det på med blå sykehusskjorte, noe Nora syntes var rart. Jenter skal jo ha rosa . Velvel første skrekkopplevelsen ble da sykepleieren kom med to emblaplaster. Jenta fikk panikk, skjønte jo ikke hvrfor hun måtte ha plaster uten at hun blødde. Men vi fikk nå plassert dem på begge hender. Så var vi inne hos legen som skulle operere. Der ble det kikket i ører og hals, og konstatert scvære mandler og væske i ørene enda. Så operasjon ble det absolutt denne dagen.
Ble endel venting, da Nora ble tatt som nr 3. Heldigvis masse leker og film på rommet.
Klokka 10 kom sykepleieren med dormicum til snuppa. Og den gikk ned på høykant. Mmmm det var godt, sa hun . Stakkar hun var jo så tørst og sulten, siden hun hadde fastet siden kvelden før. Så var det å vente på virkningen av stoffet. Tok ca 10-15 minutter. Da begynte hun å bli tung i øyelokka og smilte endel mer, hehe. Men den helt optimale virkningen lot vente på seg. Så da sykepleier og jeg kjørte senga inn på oprasjonssalen, var hun litt urolig.
Ute i slusen fikk jeg på meg grønn frakk og hette på hodet. Nora så ikke det for jeg sto litt bak senga. Hun var opptatt med 10000 spørsmålsrunden til oprasjonssykepleieren. Jeg merket på henne at hun ble mer og mer "full". Og da jeg skulle bære henne inn på orerasjonssalen, kikket hun opp på meg og braste ut i et latteranfall. Mamma åffor er du grønn a??? haha.
La henne ned på operasjonsbordet, og da ble hun skeptisk. Måtte kose masse for å holde henne nede. Hun fikk på lapper på brystet for å måle hjerterytmen, og det var skummelt. Men ble spennende da hun så "tegningene" hjertet lagde på skjermen. Pulsmåleren på fingeren var det verre med. Jeg, sykepleieren og anestesisykepleieren måtte prøve den, men ikke snakk om. Hun skulle ikke ha noen klype på fingeren. Så den drøya de til hun sovnet. Samme med innsetting av veneflon. De lette etter årer, men stakk ikke, da de var vanskelige å finne. Så etterpå at de hadde stukket to ganger på hvert ben og en gang på hver hånd, føre de hadde plassert den oppe på armen. Så godt hun slapp alle de stikkene i våken tilstand. Tiden var kommet for å sove. Og hun ble vist narkosemasken. Hun smågråt og var redd nå, men også kjempetrøtt av dormicumen, gned seg i øynene og bablet enhel masse. Jeg fikk prøve masken, for å vise henne at det ikke var farlig. Men vi lurte ikke henne. Hun ble mer og mer redd. Og til slutt tok anestesilegen henne bare rundt hodet og satte masken på. HUn kjempet litt i imot, men det var bare snakk om sekunder. Øynene falt igjen, og hun rykket til i kroppen, kjempet litt i mot igjen, og sovnet. Dette var helt forferdelig å se på. Jeg gikk ut med en gang etterpå, og løp rett på do og måtte gråte litt. Ble tøffere enn jeg hadde trodd.
Den neste timen ventet Håvard og jeg. Fikk i oss litt mat og satte oss på et rom utenfor op.salen.
12.45 kom hun ut. Ble trillet rett på intensiven og vi gikk sakte etter. Plutselig hørte vi et vræl. Hun hadde våknet! Altfor tidlig. Hun skulle josovet iallefall en time til. Hun var helt borte. Hylte og skrek, blødde fra munnen og var helt vill. Kjente ikke oss igjen. Håvard tok henne på fanget, men hun klarte ikke å roe seg ordentlig. De pøste på med smertestillende, og etter en time fikk vi roet henne såpass at hun sovnet. Fikk da en god time med søvn. Hun hadde svelget masse blod, noe som kom opp igjen med en gang hun våknet. Men hun var iallefall mer seg selv da hun hadde sovet. Pratet litt og sov litt. Og etter to timer på oppvåkningen, fikk vi komme inn på rommet igjen. Der kom hun seg sakte med sikkert. Spiste litt is, og drakk litt vann. Kastet opp 4-5 ganger pga alt blodet, men da det var bore fra magen gav det seg.
I 16 tiden fikk vi dra hjem. Ble sofakos resten av dagen. Mye vondt, men det får fremover nå. Vi er alle glade for at det er overstått. Merker allerede god forskjell på hørselen henne. Og hun puster såå lett på natten. Ikke pustestopp eller noe. Helt merkelig.
